Bystyremøtene er den viktigste arenaen vi som folkevalgte
bystyremedlemmer har. I løpet av de 5 timer lange møtene har alle medlemmer
mulighet til å uttrykke sine og partiets meninger i ulike saker og til ulike tema.
I forbindelse med årets kvinnedag, gjør jeg meg noen betraktninger om
deltakelsen i bystyredebattene. Eller snarere mangelen på deltakelse.
I bystyrets februarmøte skjedde to ting som kan sees i
sammenheng, men som også kan vurderes som enkeltstående hendelser. Det ene
skjedde under møtet, det andre i etterkant. Under en av debattene sa jeg litt høyt
for meg selv; skal jeg ta ordet? ”Hvis
du tør”, svarte en kvinne på en av de nærmeste plassene. Jeg ble lettere
sjokkert og trykket med største selvfølgelighet for innlegg. I forkant hadde jeg sittet i forhandlinger i
samme sak med alle disse mennene, som nå allerede var godt i gang fra
talerstolen. Det å vurdere og ikke tørre
å ta ordet i bystyresalen var for meg en fjern tanke. I denne saken ble jeg den
eneste kvinnelige representanten som tok ordet, og den eneste taleren som tok
opp akkurat de tema som jeg valgte å framsnakke. Det kan være tilfeldig, men er
det neppe. Temaene får verken de feteste overskriftene i avisene eller de
største summene i budsjettene, men det er tema som betyr noe i hverdagen til
folk, og kanskje særlig kvinner. Kanskje det ikke ble noen forskjell i debatten
av at jeg sa det, men jeg er sikker på at det at jeg sier det ved enhver
anledning betyr at de temaene ikke forsvinner fra debatten i bystyret.
Utover i møtet var det ikke mange kvinner på talerstolen. I
flere saker var det kun én, og vi var til sammen kun fire som tok ordet med
innlegg fra talerstolen den kvelden. Jeg
trodde ikke dette skulle plage meg, men det gjør det, og mest på grunn av
kommentaren jeg fikk i starten av møtet; ”hvis du tør”! Den andre hendelsen
inntraff over en øl i etterkant av møtet, da en mannlig kollega i et øyeblikks
løsmunnethet utbrøt; ”for noen meloner du har!” Da som nå velger jeg å ta det
som et kompliment, verken mer eller mindre. For ordens skyld er det å bemerke
at politikerkollegaen var rask med å spørre om det gikk greit at han sa det til
meg, hvilket jeg bekreftet, til mannens store lettelse. Det er hyggelig å bli
lagt merke til en jobb hvor man søker oppmerksomhet. Det er fint å få
kompliment for kropp og utseende også, selv om jeg kunne ønske at vi ble bedre
på å omtale kroppsdelene med navn, i stedet for frukter av ulik størrelse. Men
slik oppmerksomhet plager meg uansett ikke, det er heller en oppmuntring til å
bruke stemmen oftere.
I etterkant av nevnte bystyremøte har jeg imidlertid fundert
en del rundt den mulige sammenhengen mellom de to hendelsene, og uttalelsene
fra min kvinnelige kollega i møtet, og min mannlige kollega i puben. Kan
holdninger til kvinners kropp være en grunn til at man ikke tør gå på
talerstolen? Kan slike uttalelser gjøre at kvinner forblir stille og uten
stemme? Forblir man kun en kropp, dersom det kun er kroppen en får
tilbakemeldinger på, og ikke jobben en gjør? Å ha sagt ja til å stå på et
partis liste, og i tillegg ha blitt valg av folket, er en stor ære og et stort
ansvar. Men det gir oss også noen muligheter, muligheter til å delta i
utformingen av samfunnet i stort og smått. Det er ikke noe man skal ta lett på,
og i det kollegiale mellom bystyrerepresentantene bør man bygge hverandre opp
og hjelpe hverandre til å bli bedre. Og
det ansvaret ligger spesielt hos oss som har en eller annen lederfunksjon,
enten i partiene eller i bystyrets organer. Demokratiet vårt blir bedre om
alle, både kvinner og menn, vil og tør gå på talerstolen uansett sted og formål.
Jeg håper stadig på en større bredde på talerlisten i bystyret, og jeg håper vi
skaper et miljø der det er trygt for alle å gå opp dit. Et miljø som ikke
setter begrensninger. Jeg vil uansett fortsette å melde meg til flere talerstoler,
med håp om at det er innholdet og ikke melonene som blir lagt merke til.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar